Roskilde
 Øystein reiste til Køben allerede 26. juli for å få med seg Roskilde før avreise til Bordeaux. Vegard hadde fiksa meg en plass som nummer fire i et tremanns-telt sammen med en kollega og en danske, som for øvrig hadde svært dårlig øre for norsk. Som du kan se, fikk vi kilt inn teltet vårt på et par avmålte kvadratmeter på østsida av jernbanebrua, like ved inngang til blå scene (se kart). Høydepunktet den første dagen var definitivt Rammstein-konserten.
Frontfigur Till Lindemann leverte et forrykende sceneshow med bl.a. en brennende pyrodrakt (jf. ein Mensch brennt) og en dildo med påmontert vannslange. Rimelig høy rølpefaktor. Ellers leverte Manu Chao en bra konsert med lett dansbar reggae, og mye fint å se på blant publikum.
 Fredag starta vi dagen med Saybia-konsert - et dansk band som definitivt er verdt å sjekke ut. Kaizer's leverte en solid konsert i det gule teltet som var 99% fullt av norske fans i partyhumør (se bilde). Deretter bare det på Red Hot Chili konsert, som kanskje var det største trekkplasteret. De leverte en grei konsert, enn dog ikke helt i stil med forventningene. Det gikk mye i intern humor og vitser som ingen lo av mellom sangene. Halvveis i konserten begynte det å styrtregne, noe som ytterligere la en demper på stemningen. Av bandene som spilte på lørdag, var kanskje New Order og The Yeah Yeah Yeahs de som imponerte mest. Ellers husker jeg ikke så mye fra den dagen, bortsett i fra at det ble mange øl fra plastbeger, mange spinatboller og mye fastfood.
Søndag var nok den beste konsertdagen. Vi starta med Kent på oransje scene. Deretter leverte Garbage en forrykende konsert, til tross for en lettere forkjøla vokalist som måtte supe whisky mellom alle sangene. Vi traff et par norske jenter som hadde reist hele veien til Danmark for å høre sitt største idol, Travis. Vi stod i kø for å komme helt fram, og stod på rad nr. to på oransje scene blant 70.000 tilskuere. Oppvarmingsband var "Berlevåg mannsangsforening", som nok fikk sitt livs varmeste velkomst med trampeklapp og heiarop. Ellers husker jeg at Travis markerte slutten på festivalen med en sinnsykt tøff cover av "Back in Black"!
København
 En smule utslitt etter fire dager med masse festing og minimalt med søvn, brast det hjemover mot Køben i en bil som var så fullasta at vi måtte holde pusten til vi var framme. John Arild og Kurt hadde allerede tilbrakt flere timer på en Whisky-pub da de møtte oss seint på natta på kåken til Vegard. Da Vegard hadde bare ei ekstra-seng, spilte vi poker om hvem som skulle ligge der. Kurt vant, og slapp å våkne opp med mørbanka rygg. Som det framgår av bildet, var vi litt trøtte ved frokosten neste dag. Legg for øvrig merke til appelsinjuicen med "frugtkødd", som danskene er så glade i.
Vi labba etterhvert videre ned i byen, og første stopp var ei pølsesjappe. Bratwürsten på havna i København tror jeg var det definitive høydepunktet under det korte stoppet i denne byen. Sinnsykt god pølse, noe vi selvsagt dokumenterte (se bilde). Etter en lang shoppingrunde på "Strøget", brast det tidlig i seng denne dagen for å lade opp til en flytur i gryotta neste morgen.
Bordeaux
Vi reiste med Suiss fra Kastrup via Basel til Bordeaux. Vi hadde fått plass med nødutgangen, noe som gjorde at vi hadde rikelig med plass til å strekke på beina. Etter ei lita stund, kommer det ei søt flyvertinne bort til oss og forteller at vi har et svært viktig ansvar. Dersom det oppstår problemer, skal vi være passasjerenes redningsmenn. Vi får en fem minutters leksjon i hvordan vi åpner nødutgangen, kaster ut luka og loser passasjerene ut. Vi tok oppgava vår svært alvorlig, og gikk straks i gang med å drikke oss til mot. Servicen var upåklagelig, og vi fikk servert et stort ostefat, og rikelig med rødvin, kaffe og cognac. Tror jeg skal reise flere ganger med dette flyselskapet.
Vi ankom omsider Bordeaux, og tok flybussen inn til sentrum og turistinformasjon for å prøve å skaffe oss hotell. Betjeningen gav oss valget mellom et to-stjerners herberge og en fire stjerners suite på hotell. Etter å ha traska innom herberget, fant vi ut at standarden ikke stod i stil med vår betalingsevne og vårt intellekt. Vi sjekka derfor inn på ei suite på Victoria Garden, til den relativt beskjedne prisen 82€ pr. natt. Vi hadde eget soverom, stor stue, eget kjøkken og rikelig med plass til å kjøre vorspiel og nachspiel. Helt suverent. Vi spilte som vanlig poker om sengene. Øystein vant, og fikk den beste dobbeltsenga. Kurt fikk ei ekstraseng på stua, og John Arild fikk soverommet for seg sjøl.
 Etter at vi hadde slappa av på den luksuriøse suiten et par timer, tråla vi gågatene for å finne et bra sted å innta middagen. Til høyre kan du se at vi koser oss på en italiensk restaurant med pasta, pizza og en god flaske Bordeaux-vin. Vi gikk deretter rundt i byen for å prøve å lokalisere et bra utested. Vi ble gående ganske langt, og på veien skranta det ikke på tilbud. Vi møtte blant annet en desperat transseksuell og en hel buss full av afrikanske damer som forsøkte å få has på oss. Vi klarte å motstå de fleste tilbudene, og fant langt om lenge veien til et sted som het "Le Break" like ved Viktoria-plassen. Dette skulle vise seg å bli stamstedet vårt de neste dagene.
Stedet var stilfullt innreda, og var en slags mellomting mellom kafé og discotek. Biljardbordet vekket konkurranse-instinktet i oss, og vi fremviste stor profesjonalitet i håndtering av kølle og kuler for en gjeng med måpende franskmenn (se bilde til venstre). Øystein kom i snakk med ei flott, lita fransk brunette med navn July som snakket dårlig engelsk, men de kom likevel godt overens ved å veive litt med armene og smile til hverandre. Hun ba i alle fall om telefonnummeret og lovte å ringe neste dag. Skuffelsen var imidlertid stor da det tikka inn ei melding om at Miss July ikke hadde tid til å møte oss.
Den planlagte utflukten til Bordeaux vinmarker utgikk på grunn av forsovelse. Vi gikk i stedet til togstasjonen for å bestille tur til Cognac neste dag. Dette viste seg å være lettere sagt enn gjort. Selv om vi gikk til internasjonal luke, kunne betjeningen ikke et kløyva ord på engelsk. De ble i det hele tatt svært fornærma over at vi ikke snakka fransk, og snudde seg demonstrativt bort i protest. Det ordna seg likevel til slutt, etter litt universelt veive-med-armene språk.
Kvelden tilbrakte vi på "Le Break". Denne kvelden var det søte damer på alle kanter. Inntrykket vi hadde av Frankrike ble straks hevet med mange hakk. Vi slo oss ned hos to studiner, som kan ses over på bilde nr. 2. Kurt ble venner med bartenderen, og gikk for å bestille 4 tequila. Vi ble sittende og måpe da han kom tilbake med et brett på en meter med 12 tequila-shots. Prisen ble den samme. Hyggelige folk. Det ble dermed spandert i hytt og gevær. Etter at vi hadde skjenka de franske smådamene litt (bilde nr. 3) poserte de villig foran kamera (bilde nr. 4). I det hele tatt en trivelig kveld. Jeg tror vi alle har som mål å besøke dette utestedet en gang til i løpet av livet.
Cognac
 Til tross for en sen utekveld, kom vi oss opp tidlig og tok toget til den franske landsbyen Cognac. Dette var et av hovedreisemålene for turen, og vi skulle ikke bli skuffet. Her lå konjakkhusene vegg i vegg (se bildet), så det var bare å velge og vrake. Vi tok først turen til Hennessy. Etter en skjønnhetstur over elva, fikk vi komme inn på konjakk-lageret, der den destillerte vinen ligger og godgjør seg på eikefat.
  Hele rommet var fyllt av en søt eim av konjakk, og det levde spesielle sopper der som livnærte seg utelukkende på konjakkens dufter. Vi fikk også se hvordan konjakken ble lagd helt ifra druene ble høstet til den ble tappet på flaske. Prøvesmakingen var en liten skuff, siden guiden fra Hennessy insisterte på å servere oss Cognac i form av long drinks med isbiter og tonic. Nesten litt blasfemi.
Etter Hennessy, stakk vi på Otard og fikk en privat omvisning av den svensk guiden Niclas. Otard har kjøpt et gammelt middelalderslott som de bruker til å destillere og lagre konjakken i.
Ganske staselig bygning. I dette slottet bodde kong Francois 1. av Frankrike i store deler av 1500-tallet. Her var det mer stil på prøvesmakingen, og vi fikk peke ut de varianter vi ville ha en liten drink av. Otard XO er meget god, det må sies!
Barcelona
Etter en hektisk sluttspurt, rakk vi såvidt toget fra Bordeaux. Vi kom oss til Port Bou akkurat over grensen ved Spania, der vi måtte vente et par timer på neste tog. (Franskmennene og spanjolene har ikke klart å bli enige om bredden på sporene, så franske tog kan ikke kjøre på den spanske jernbanen og omvendt. Smarte saker...) Vi setter oss ned på den første og beste restauranten vi finner. John Arild fyrer opp en sigar, og mottar raskt sitt kallenavn i Spania. Idet han gjør dette, møter den lokale servitøren oss nemlig med følgende spanske gloser: "Hola, Fidel Castro!"
Det bærer videre med neste tog. Vi spiller poker og amerikaner og kjeder oss. Idet vi nærmer oss Barcelona Sants stasjon, hviner det plutselig i bremsene og toget bråstopper midt inne i en tunnel. Konduktøren kommer springende, og det står en rådvill gammel dame og holder i nødbremsen og ser forvirret ut. Det viste seg at hun hadde glemt å gå av på forrige stasjon. Smart.
Det var skralt med hoteller ledige, så vi måtte sjekke inn på det relativt dyre hotellet Hotel Suizo midt i sentrum den første natta. Øystein fikk praktisert sine første spanske gloser for å spørre om veien. Spanjolene veivet med armene tilbake og snakket og lesbet så spyttspruten stod. Vi oppfattet ord som "venstre" og "høyre" inne i at babbelet, og klarte faktisk å finne fram til slutt.
Vi var ganske trøtte, så etter noen spaserturer opp og ned gågata, La Rambla, bar det tidlig i seng. Vi møtte opp på turistinfoen neste morgen for å skaffe oss et billigere sted. Her var det et hundretalls personer foran oss i køen, og en ventetid på et par timer. Kurt og Øystein ble lei og gikk på Jazz Café, mens John Arild stod igjen. Omsider ble vi tilbudt et herberge, Hotel Nuevo Colon, som lå midt i mellom sentrum og stranda. Det var felles dusj og bad i hver etasje. Med andre ord ikke noen suite av Bordeaux-standard, men i det hele tatt var det et greit sted å bo.
 Stranda i Barcelona var helt suveren. Den ligger kloss inn i storbyen, bare 15-20 minutter å gå fra La Rambla. Sanden var silkemyk og toppløsfaktoren var høy. Vi lå på hver vår solseng og iakttok frimodige spanske damer på alle kanter. Synd vi hadde så tett program, for her var livet behagelig.
På kvelden tråla vi først sentrum for å finne et bra utested. Vi hadde hørt mye bra om utelivet i denne byen, så jeg må si vi blei litt skuffa da vi hadde traska rundt på Avenida Diagonal i en times tid uten å finne noe. Etter å ha rådført oss litt med noen lokale, ble vi tipsa om å ta taxi ned til havneområdet Maremagnum. Dette var nesten som Solsiden i Trondheim, der discotekene lå vegg i vegg utenfor et stort kjøpesenter. Jeg synes imidlertid at de fleste stedene var ganske harry. Det ble spilt gammel discomusikk på ubehagelig høyt volum, og samtlige gjester bestod av fulle turister. Vi klarte å trylle fram et ledig bord på et sted der det nesten ikke fantes sitteplasser. Dette førte til at vi ble sjekka opp etter tur og orden av diverse stupfulle irske, australske og amerikanske jenter. Ei av jentene lente seg over bardisken og spydde, før hun fortsatte å kline med en tilfeldig bekjent. En smule turnoff, spør du meg.
Øystein blei likevel litt sjarmert av ei irsk dame som het Sorca, og som drakk whisky og sa hun var aerobic-instruktør. Hun bodde midt på La Rambla og studerte i byen. Det endte med litt klining, og John Arild og Kurt blei tydeligvis lei. I alle fall stod jeg plutselig på gata i Barcelona kl. 5 om natta uten å ane verken navn på hotellet eller hvilken gate vi bodde i. Etter å ha gått rundt på måfå i en times tid, kommer jeg i snakk med en gjeng mennesker på en benk. "We are from Pakistan. You should not walk alone in these streets. We take you home!" De viste meg deretter veien til en taxi-holdeplass. Jeg klarte å huske navnet på en jernbanestasjon i nærheten av der vi bodde, så det hele endte bra.
 Neste dag i Barcelona starta vi med et glass whisky. Øystein og Kurt hadde allerede drukket whisky til frokost i flere dager, under påskudd av at de var groggy i halsen. Formen var litt redusert denne dagen, så vi gjorde ikke stort annet enn å ligge på stranda. Vi forsøkte å bestille billetter videre til Paris, men dette skulle vise seg å ikke være så enkelt. På togstasjonen fikk vi følgende beskjed: "No funciona. No possible. Maybe later. I don't know!".
På kvelden besøkte vi et stort akvarium. Vi gikk blant annet inn i en kuppel der vi ble omringet av tre meter lange, sultne haier på alle kanter. Ganske skrekkinngytende. På bildet til venstre, kan det ses en såkalt "blowfish". Denne ganske så kule fisken blåser seg opp til ei svær kule hvis den føler seg trua.
Paris
Neste dag tråkka vi tidlig ned til hovedjernbanestasjonen Barcelona-Sants. Vi hadde sjekka ut av hotellrommet, og var klare for å hoppe på første og beste tog til Paris. Vi visste ikke om vi skulle le eller gråte da vi trekte kølapp på togstasjonen og fikk nummer 576. På displayet fremme ved luka stod det at "nå betjenes kunde nr. 594". Med andre ord var det nesten et firesifret antall mennesker foran oss i køen. Interrailere lå henslengt over hele området med ryggsekken som hodepute. Etter litt diskutering fram og tilbake skilte vi lag. John Arild dro til Kilroy for å sjekke pris på flybilletter. Kurt gikk på turistinfo for å skaffe oss nytt hotellrom, da vi ante at her kunne vi bli værende. Også her var det timelange køer. Hele dagen gikk praktisk talt med til å stå i kø, før Øystein omsider kom fram til luka på togstasjonen i halvsju-tida. Da var det en time til neste tog gikk til Paris. Problemet var at vi befant oss på tre forskjellige steder, og bagasjen lå igjen på hotellet. Øystein ringte i hui og hast til Kurt, som var i ferd med å leie et femstjernes hotellrom til €200 pr. natt. (Dette var visstnok det eneste som fantes av ledige hotellrom) Vi fikk avverget situasjonen like før Kurt skulle undertegne, og etter en hektisk sluttspurt nådde vi toget med et halvt minutts margin. En litt kjip dag!
 Vi tok TGV tog fra Lyon til Paris. Det raste unna i ca. 300km/h og var en artig opplevelse. Virkelig en effektiv måte å transportere folk på. Fra Gare de Lyon i Paris gikk vi rett inn på nærmeste hotell og spurte etter ledige rom. Dette gikk uventet greit. Både pris og kvalitet var upåklagelig. Vi hadde bare en dag i Paris, men likevel rakk vi over ganske mye. Vi kjørte metro rundt omkring i et komplisert og sinnrikt system av tunneller og tog. Første stopp var Eiffel-tårnet. Her gjorde vi noen forsøk å få forbipasserende turister til å ta bilde av oss. Dette var ikke så enkelt, og på samtlige bilder fikk vi med en skeiv halvpart av tårnet og en stor gressplen (se fotoalbumet). Bildet til høyre er for øvrig tatt av Øystein, og var vel kanskje det beste vi fikk til ;) Kurt og Øystein tok turen til toppen, mens John Arild blei igjen på bakken med høydeskrekk. Selv fra 300 meters høyde strekker byen seg så langt øyet kan se.
 Etter Eiffel-tårnet tok vi metro til triumfbuen og spaserte langs shopping-gaten Champs-Elysses. Vi fant blant annet en gigantisk stor plateforretning. Her var det etasje på etasje med musikk delt inn etter ulike kategorier. Prisene var heller ikke å forakte, i et strøk som ellers er forbeholdt Versace- og Chanel-forretninger med klær til titusenvis av kroner. Siden Kurt hadde bursdag, spiste vi kake på et konditori på Champs-Elysses. Alt i alt en fin dag.
Freiburg
 Allerede neste morgen tok vi toget videre til Freiburg i Tyskland. Vi skulle besøke Odin, som er en kamerat som studerte filosofi i Tyskland på denne tida. Freiburg er en frodig og koselig liten by helt sør i Tyskland, like ved grensa til Sveits. Etter noen hektiske dager i Barcelona og Paris, tok vi livet med ro og slappa av her. Vi bodde på rommet til Odin i et studentkollektiv sammen med tre andre tyskere. Veldig typiske studentboliger ala Moholt. Den siste kvelden ble tilbrakt på studentkroa Stusie, der man blant annet kunne kjøpe whisky til 10kr drinken. Dagen etter skilte vi lag. Kurt og John Arild reiste til Frankfurt og tok fly direkte til Oslo. Øystein tok tog i 12 timer til København, og tilbrakte natta hos Vegard før turen bar hjem til Norge. Det var nå blitt 14. juli, og ferien var slutt for denne gang. Alt i alt tre opplevelsesrike uker, og mange inntrykk å fordøye!
|
