On the leading edge of information technology

Skottland 2004

Øystein og Bjørn bestemte seg for å dra til Skottland sommeren 2004. Øystein er nemlig en ivrig whisky-drikker, og ønsket å besøke whisky'ens opprinnelsesland. Vi fikk tak i billetter til 600kr tur/retur med Ryan Air fra Torp og dro i vei til Glasgow den 13. juli. Under følger en reiseskildring fra turen samt et lite utvalg bilder. Det er mulig å klikke på endel ord i teksten for å gå til et bilde av det aktuelle stedet.

[Se alle bildene her] [Skjøtebrev] [Sertifikat]

Glasgow

Vi ankom Glasgow tirsdag ettermiddag. Vi tok inn på Euro Hostel, like ved sentralstasjonen på krysset mellom Clyde Street og Jamaica Street. Etter å ha spist en chili con carne på en trendy café, gikk vi ned på Osmosis bar, som tilhørte herberget. Her traff vi helt uventet Torkell fra klassen på NTNU og en kamerat. I tillegg kom vi i snakk med to irske jenter, Orla og Una, som var nyutdannede tannleger og reiste rundt i Skottland på jakt etter jobb. Vi dro ut sammen med de irske jentene på Saucherall Street, som er nattklubb-strøket i Glasgow. Det var fullt liv og hæla i taket i Glasgow, selv på en vanlig tirsdag. Vi drakk øl og whisky, mens damene til vår forbauselse drakk shot etter shot med vodka og diet coke.
 

Etter å ha spasert opp og ned gågata Buchanan Street onsdag formiddag, tok vi metroen til Glasgow Science Centre. Dette er et stort bygg formet som en halvkule i aliminium, og inneholdt masse fiksfakserier som barn og ingeniører synes er morsomme. Av tingene vi så var bl.a. en selv-slukkende frityrpanne. Dette kunne vel vært noe for Trondheim kommune? Senteret hadde også et 128m høyt observasjonstårn, som dessverre ikke hadde åpnet for publikum ennå. Kvelden tilbrakte vi på Shack, som var en kul nattklubb med et spektakulært inngangsparti i romersk stil.

Isle of Islay

Torsdag skulle vi ta bussen til Kennacraig, og deretter ferge ut til Isle of Islay. Dette er en liten øy helt ute i havgapet mellom Skottland og Irland hvor etter vår mening den beste whiskyen i Skottland blir produsert. Øystein er ikke kjent for å være ute i god tid. Etter en 15 minutters spurt opp Buchanan Street med bagasje på ryggen, misset vi bussen med tre minutter. I stedet hoppet vi inn i nærmeste taxi og ropte "follow that bus". Etter å ha fulgt etter bussen i noen kilometer, fikk vi heldigvis lov til å komme om bord. Etterhvert kom vi oss ombord på fergen, og kunne nyte utsikten mot fjellene på Isle of Jura etterhvert som vi nærmet oss. Vi gikk i land i Port Askaig, og tok en liten minibuss til Bowmore, som er den største byen på Islay. Vi stakk en kort tur innom Bowmore-destilleriet og fikk en gratis drink. Deretter ble det tid til litt whisky-shopping på "The Islay Whisky Shop" mens vi ventet på bussen videre til Port Ellen. Øystein kjøpte med seg en god 18 år gammel Caol Ila herfra.
Vi innkvarterte på Trout Fly Guesthouse, på loftet hos et trivelig skotsk ektepar. På kvelden spiste vi middag på Whitehart Hotell. De hadde et suverent utvalg i whiskyer på menyen, og resten av kvelden gikk derfor med til smaking på diverse eksklusive varianter. Blant annet smakte vi en Bruichladich fra 1984 og en 17 år gammel Bunnahabhain som begge var utrolig gode. Fredag våknet vi tidlig og fikk servert en luksuriøs engelsk frokost med egg, bacon, pølser, tomatbønner, toast og frokostblanding. Gode og mette tuslet vi ut på gata. Vi fikk tips om en gammel bygdeoriginal som var hobby-sykkelreperatør. Han tok i mot oss i slåbrok og ledet oss til garasjen sin der han hadde endel sykler fra omkring 1950 stående. Vi leide hver vår sykkel og la i veg mot Laphroaig, der vi hadde avtalt omvisning kl. 10.15.
Vi fikk en grundig gjennomgang av prosessen med å lage whisky. Whisky lages av bygg, som omdannes til malt ved at den tilsettes fuktighet og får spire i 5-7 dager. Deretter tørkes den ved hjelp av røyk fra torv fra øya. Torven fra Isle of Islay er spesielt rik på salt og mineraler, noen som setter et tydelig preg på smaken. Malten blir deretter finmalt før den tilsettes varmt vann og gjær. Etter 48 timer oppnår den en styrke på ca. 8%. Vi fikk smake på denne blandingen som kalles "wash" (se midterste bilde). Smaken minte litt om øl. Blandingen destilleres så to ganger og oppnår til slutt en styrke på ca. 60-70%. Brygget tappes til slutt på eikefat for lagring. Det kan ikke kalles whisky før det er lagret i minimum 3 år. (De fleste whisky'er er lagret i 10 år eller mer.) Under lagringen blir whiskyen rundere i smaken, og den tar til seg smaksstoffer fra eikefatene samt sjøluften og omgivelsene rundt. Øystein er en ivrig fan av Laphroaig, og har derfor fått et skjøtebrev på en kvadratfot med land på Islay. Ved personlig oppmøte utdeles et kart, og eierne får plante et flagg på eiendommen sin. Bildet til høyre viser Øystein mens han planter det norske flagget på territoriet sitt. Destilleriet betaler en årlig leie i form av en liten flaske Laphroaig. Denne ble innkrevet, og Øystein fikk også et dokument som bekreftet hans tilstedeværelse (se bevis). Etter at vi var ferdige på Laphroaig, syklet vi videre opp til Lagavulin. Vi tok noen bilder her, før vi fortsatte opp til Ardbeg der vi hadde bestilt omvisning kl. 13.30. Guiden var en søt, irsk dame som også var utrolig kunnskapsrik. Etter en hel dag med undervisning om whiskyens verden, satte vi oss i et lite Fokker-40 med kurs tilbake til Glasgow. Deretter tok vi toget til Edinburgh.

Edinburgh

Vi innkvarterte på Central Youth Hostel i Cowgate, like ved Royal Mile i Edinburgh sentrum. Herberget var egentlig studentleiligheter som ble leid ut til turister om sommeren. Vi fikk hvert vårt rom, og et stort kjøkken på deling. Etter å ha vandret litt opp og ned Cowgate, havnet vi på et sted som het "Espionage". Vi hørte senere folk referere til dette stedet som "The Meat Market". Her var det smekk fullt av stupfulle skotter og vulgære, overvektige britiske jenter med trange topper ;) Siden det hadde vært en lang dag, ble vi omsider trøtt og lei og gikk hjem for å køye.
Mye av lørdagen tilbrakte vi med å spasere opp og ned langs hovedgata The Royal Mile i Edinburgh. Gata strekker seg fra Edinburgh Castle i den ene enden til den nye parlamentsbygningen ca. en mile lenger nede. Vi stakk innom Edinburgh Whisky Heritage Museum, hvor vi fikk smake på både blend og maltwhisky fra ulike regioner i Skottland. Museet var veldig bra, og de kunne blant annet by på tredimensjonale filmsnutter som ble projisert holografisk i et røykkammer. (Dette fanget selvsagt interessen min, siden jeg jobber med optikk til daglig).

Etter vi hadde vært på whisky-museet, stakk vi på en tavern for å spise haggis. Haggis er laget av most lever, lunge og hjerte av sau, som er blandet med havregrøt og kokt i en saugemage. Jeg var noe motvillig til å smake på dette, men jeg må si at jeg ble veldig positivt overrasket. Maten smakte faktisk veldig bra, og den ble servert med potet- og kålerabi-stappe som tilbehør. Farsen var godt krydret, og det hele minte faktisk litt om norsk julemat.

Kvelden ble avsluttet på "The Bongo Club". Dette var et meget populært utested med live opptredener med lokale rockeband tidlig på kvelden. Deretter holdt de det gående med funk-musikk og bongo-trommer utover natta. Øystein blei kjent med ei trivelig jente som het Rebecca og var fra Nottingham.

Søndagen spaserte vi opp til Edinburgh Castle som ligger majestetisk på toppen av Royal Mile. Her sullet vi rundt i flere timer. Etterpå gikk vi opp Calton Hill på motsatt ende av byen. Vi slappet av i parken og så på nasjonalmonumentet, og vi kunne nyte utsikten mot slottet og mot Arthur's Seat (som er restene av en gammel vulkan). Vi spiste "enchiladas de pollo en mole poblano" til middag på en mexicansk restaurant for å gjenoppfriske minner fra fjorårets tur. Kvelden ble avsluttet med å se "The Day After Tomorrow" på Gold Class på VUE Cinema. Dette var en luksus-kino, der du blant annet fikk servering av en bar-tender direkte ved setene. Filmen var så som så, men opplevelsen var bra!

Mandag var avreisedag. Vi måtte stå opp kl 5 for å rekke 6-toget til Glasgow. Vi rakk en Irn Bru (lokal brus som er umåtelig populær) på Queens Station før vi tok toget til Prestwick og flyet hjem til Norge. Øystein måtte vente 5 timer på Torp, men benyttet tiden til å bli kjent med ei trivelig jente fra Tyskland som skulle flytte til Norge i August. Dette markerte slutten på seks opplevelsesrike dager i Skottland!


[Tilbake til hovedsiden] [Se alle bildene]